Project Hessdalen logo
HESSDALEN
Holtålen kommune
Landskapsbilder
Kart
Overnatting
Omvisning/Guidetur
Reisebeskrivelse
3D kart
 
FENOMENET
Bilder
Film
Utseende
Observasjoner siste år
Observasjoner tidligere år
Teorier
 
PROSJEKTET
Siste nytt
Artikler
Rapport fra 1984
Prosjektets historie
Foredrag
Prosjektet i TV
   ... radio
   ... aviser
   ... tidsskrifter
 
MÅLESTASJONEN
Live TV - cam1
Live TV - cam2 (NW)
Live TV - cam3 (SW)

Live radar

Alarmer

Bilder 2018
Bilder 2017
Bilder 2016
Bilder 2015
Bilder 2014
Bilder 2013
Bilder 2011
Bilder 2003
Bilder 2002
Bilder 2001
Bilder 2000
Bilder 1999
Bilder 1998

Været
Flytrafikk

Teknisk beskrivelse
Lokalisering

 
PERSONER
Studentgrupper
Studentrapporter
 
ANNET
Hvordan bli sponsor
Linker
 
Antall treff på denne web
Tilbake til startsiden
 
   
Reiserapport fra Australia 1995

27/9-1995 til 14/10-1995

Deltagere:

  • Paul Devereux, Prosjektleder, ICRL-group, University of Princeton, USA.
  • Lloyd Miller, TV-producer, Real World Pictures, London.
  • Erling P Strand, Project Hessdalen, HIØ, Sarpsborg, Norge
Innhold:

Bakgrunn.

Flere steder i verden har mange observasjoner av "ukjente lysfenomener". Det er visse områder som har mye mer av dette enn andre steder. Her i Norge er Hessdalen ved Røros mest kjent etter alle de observasjonene som ble gjort der i begynnelsen av 80-årene. Den dalen har fortsatt observasjoner. I Australia finnes det også noen slike områder. - Disse lysfenomenene har mange navn, f.eks: UFO, Hessdals-fenomenet, Earth-light. I Australia blir de ofte kallt "Min-min light". Det navnet fikk de etter hotellet "Min-min", som lå i et område hvor dette lysfenomenet ble sett. - Områdene ligger oftest langt ute i ødemarken. Det området vi skulle besøke, lå i det nord-vestre hjørnet av Australia, i et av de mest øde områdene. Nærmere bestemt inne på et av land-området til urbefolkningen, aborginerne. Vi måtte søke dem om innreisetillatelse, for det var jo deres land.

Arborginerne liker ikke dette "lys-fenomenet". Det inngår også i barnelærdommen. Barna blir fortalt at de ikke må følge etter lyset, for det er farlig. De kan dø(!) hvis de gjør det. De aborginerne vi snakket med hadde en logisk forklaring på det at de kunne dø av det: "Hvis man blir så opptatt av å følge etter lyset, kan man gå utfor stup eller falle i elva og bli spist av krokodiller". Det hørtes litt rart ut at de skulle kunne gå utfor stup eller gå i elva, spesiellt etter å ha hørt om hvilke naturmennesker som aborginerne er. Ingen "hvit" kan klare seg så godt i naturen som aborginerne. Det hørte vi fra de lokale "hvite" i Australia. Det at barna ble så skremt av disse lysfenomene kan også ha sin grunn i at det er et ukjent fenomen, som man ikke vet så mye om. Aborginerne virket litt skremt av disse "lysfenomenene".

Nytt forskningsområde.

Paul Devereux har skrevet to bøker om "Earth lights" (jordlys). Dette er en av årsakene til at han nå er engasjert av International Consciousness Research Laboratories (ICRL) ved Princeton Engineering Anomalies Research (PEAR) Lab på universitetet i Princeton, USA. Der driver de med: "Scientific Study of Consciousness-Related Physical Phenomena". Vitenskapelig forskning på menneskets underbevissthet. Hva er egentlig menneskets underbevissthet, og hvordan innvirker det på vår fysikk? Dette og flere tilsvarende spørsmål, blir mer og mer diskutert i disse dager. I USA er man ofte tidlig ute, og allerede i 1979 startet professor Robert G. Jahn PEAR lab, ved universitetet i Princeton. Han fikk fort med seg flere eksterne samarbeidspartnere som ga ham økonomisk støtte. Idag får de støtte av bedrifter som McDonald Douglas, Rockefeller, Fetzer institute, i tillegg til universitetet i Princeton. Prof. Jahn oppdaget etterhvert at flere forskere ved andre universiteter holdt på med tilsvarende og beslekted forskning. Han dannet da ICRL, en gruppe som består av noen utvalgte av disse forskerne. Deltagerne i denne gruppen møtes jevnlig og samkjører sine forskningsprosjekter. ICRL har også noen forskere ansatt. Paul Devereux er en av disse. Han er nå prosjektleder for to prosjekter. Det ene er "Earth light". Det prosjektet går ut på å finne ut av hva som skjuler seg bak disse lysfenomene. Et prosjekt mye likt vårt eget Project Hessdalen, som er blitt lagt merke til av ICRL. Vår erfaring med feltarbeid var en av hovedgrunnene til at jeg (Erling Strand) ble kontaktet sist sommer. Paul ville reise ned og sjekke ut om det var noe i de opplysningene han hadde fått fra Australia. På et bestemt område ble det sett "merkelige lysfenomener" nesten daglig. Det skulle være en liten ekspedisjon. Hvis det ble gjort mange observasjoner, skulle en større ekspedisjon planlegges. Vi skulle komme hjem med "fakta". Paul ville at jeg skulle ta med instrumenter, slik at vi kunne komme hjem med noen måledata. For at man skal få penger til en større ekspedisjon, kan det være lurt å presentere dette for et større publikum. Paul tok derfor med seg TV-producer Lloyd Miller, som skulle ta seg av all filmingen. Det er nå bestemt at det skal lages et TV-program hvor denne mini-ekspedisjonen skal inngå. Det programmet skal være ferdig til neste jul (1996), og vil bli sendt på flere større TV-kanaler verden over. Sannsynligvis vil det TV-programmet også inneholde et innslag om Hessdalen og Hessdalsfenomenet.

Reisen til Australia.

Reisekasse Jeg vil benytte anledningen til å berømme HIØ's elektro-avdeling for hurtig og riktig jobbing under forberedelsen til reisen. Her var det "stå-på-humør". Spesiellt Reidar Nordby og hans stab, som snekret sammen kasser til instrumentene. Siste malingstrøk var ennå ikke tørr da instrumentene ble pakket ned. Bjørn Gitle Hauge hadde også en viktig rolle i dette arbeidet. TUSEN TAKK.

Paul, Lloyd og jeg hadde blitt enige om å møtes i London, dagen før den lange reisen.Onsdag 27.september, klokken 6:15, var jeg på vei til Fornebu. Jeg hadde fått til en avtale om frakt av ekstra håndbagasje med British Airways. Dette "ekstra" bestod av tre store kolli med instrumenter, i tillegg til ryggsekk og bag. Den største instrumentkassen veide 80 kg, noe som skulle vise seg å skape en del problemer på flyplassene. Høyeste tillatte vekt på en kasse er nemlig 30 kg. Her gjaldt det å spille på alle mulige overtalelsesevner, og si det riktige til de riktige menneskene. Lloyd Miller var ekspert på dette, og var en viktig støtte-spiller på flyplassene. Uten hans tale-evner, er det ikke sikkert at instrumentene hadde kommet fram eller tilbake. Kassene var så store at de heller ikke kom ut den normale veien for håndbagasje. Våre detektiv-evner fikk også god trening på reisen. Disse kassene gjorde at det ble en minnerik tur, og de ga oss mange nye erfaringer.

Torsdag 28. september klokken 11 var vi på vei til Heathrow. Flyet gikk ikke før klokken 17:15, men vi ville ha god tid på flyplassen på grunn av all bagasjen. Vi reiste med Brunei airlines. Et flyselskap som eies av verdens rikeste mann; sjeiken av Brunei. Etter en mellomlanding i Dubai og Singapore, landet vi i Brunei klokken 16:00. Flyturen hit tok 18 timer. Allerede klokken 19:00, rett etter innkvartering på et hotell i hovedstaden Bandar Seri Begawan, ble vi tatt med på omvisning i landet. Her var det akkurat som i "tusen-og-en-natt". Enorme byggverk og parkanlegg. Kuplene på den store moskeen var belagt med rent gull. Imponerende!. Sjeiken hadde også laget en stor fornøyelsespark som var gratis. Det eneste du måtte betale for var maten på restaurantene. Tre dager i året innbyr sjeiken alle innbyggerne i Brunei til sitt palass. Da kan alle spise så mye de vil. Sjeiken var meget godt likt av befolkningen.

Etter en overnatting i Brunei, reiste vi videre neste natt, klokke 00:45. Turen til Darwin tok tre og en halv time. Klokken måtte stilles en og en halv time, slik at den lokale tiden var 5:45. Det ble bare en halv time søvn denne natta. Vi skulle ta lokalfly videre klokken 14:00. Ventetiden brukte vi til å bli kjent i Darwin. Lokalflyet vi skulle ta videre, brakte oss til siste stoppested for fly. Det ble søndag den 1.oktober og klokken var 13:45 når vi landet. På flyplassen ble vi møtt av vertskapet, som eier en ombygd "ranch" ute i bushen. De hadde med seg bilen vi skulle leie. Det viktigst vi måtte ha med oss på bilturen var vann. De lastet inn to store kanner med vann inn i bilen. Temperaturen her nede ligger rundt 40 til 50° Celsius, og det er meget tørt. For å ikke tørke ut, må vi drikke mye vann.

Vertskapet kjørte foran oss de 12 milene til "ranchen", hvor vi skulle bo de neste 12 dager. De første 5 milene var ok, men de siste 7 mil var en sandvei som minnet om et gammeldags vaskebrett. Her skulle jeg hatt med nyrebeltet (!). Vertskapet i bilen foran var tydligvis kjent med hver sving. De holdt full fart hele veien. Vi måtte henge på. Etter 6 mil kjøring, så vi en avkjøring til et hus. Langt mellom naboene her nede. Til butikken var det 12 mil.

Ute i ødemarken.

Den nedlagte ranchen var omgjort til et gjestgiveri, spesiellt beregnet for folk som vil ut i ødemarken. Her kunne man leie rom til overnatting. Døren inn til hvert rom lignet en skraglete uthus-dør. Her var det store åpninger, slik at all verdens "krypdyr" kunne fritt gå inn og ut av rommene. Veggene bestod av litt mur opp til sengehøyde og resten var moskito- netting. Vi var virkelig nærme naturen på alle måter. Inne på rommene var det ellers en "mottagelseskomitee" av firfirsler og store biller. Jeg hadde tenkt å legge noen av mine klær ned i en liten kommode. Det første jeg så når jeg dro ut skuffen var en (stor) firfisle. Klærne ble liggende i min veske (med glidelås). - Her var man ikke alene. Frosker og lignende skapninger holdt til i toalettet. Alltid spennende å gå på do. Hvor mange frosker/padder skjuler seg i toalettet idag da? Når man dro ned kom det alltids et par ekstra frosker. De var alle eksperter i å unngå å bli dratt med ned i dragsuget i toalettet. - Ellers fikk vi beskjed om at de store billene burde vi være snille mot. Da var de "snille" tilbake. Dvs. at de ikke sprutet en ille-luktende væske på deg. Jeg har personlig aldri vært mer nøye med å re opp senga mi hver morgen. Jeg passet på å dytte lakenet hardt til under madrassen, slik at biller, øgler og andre småkryp ville ha problemer med å komme inn i senga. Paul og Lloyd var tydeligvis ikke så nøye med det, så de hadde hatt besøk i senga på dagen. Det måtte de jage ut før de gikk til sengs. Hver morgen var det et yrende lydspill. Fuglene ønsket dagen velkommen(?) med en gang solen viste seg om morgenen. Det holdt de på med til solen gikk ned. Måte på til hvor lange velkomstsanger fuglene har her nede.

Den første kvelden var vi bare på "ranchen". Vi fikk et godt kveldsmåltid i den åpne spisestua. Foruten vertskapet fikk vi besøk fra taket. Store flyvende biller som ble litt døsige på kvelden, slik at de datt ned. Billene var ca. 4 cm lange og 1,5 cm tykke. Heldigvis fikk vi ingen i maten. De som datt på hodene våre kunne vi jo bare børste bort. De fleste datt rett i gulvet med et dunk. Disse dunkene ble vi etterhvert vant til. Etter kveldsmaten tok vi en lang natts søvn. Lenge siden sist. På mandag morgen den 2.oktober startet vi på tur ut for å finne "vår" observasjonsplass. Vi kjørte i ca en og en halv time ut i ødemarken. Heldigvis hadde vi fortalt vertskapet i hvilken retning vi skulle reise, og når vi skulle være tilbake. Vi fikk nemlig bilproblemer. Bilen ville ikke starte når vi skulle reise tilbake. Det viste seg at laderen var istykker, slik at batteriet var tilnærmet flatt. Vertskapet kom til redning et par timer etter avtalt tid. Vertskapet fikk skaffet en annen bil. Det tok litt tid, slik at vi kom ikke avgårde før klokken 22:00 på mandagen. Nå var det mørkt, men vi hadde jo kjørt her en gang før, derfor regnet vi med å finne fram til den plassen vi hadde sett oss ut tidligere på dagen. Vi tok med oss kamerautstyr. Vi måtte hatt dagslys hvis vi skulle ha satt opp instrumentene. Noen observasjoner ble gjort denne natta, og noe kom på film. (Alle detaljer om observasjoner og målinger vil komme i den tekniske rapporten.) Vi var oppe hele natta, helt til soloppgangen klokken 4:20. Da reiste vi tilbake for å få noen timer søvn på morgenkvisten. Vi kom fram til ranchen klokken 5:35, til et yrende fugleliv i trærne og mye krasling i buskene.

Neste dag, tirsdag den 3. oktober, var det fortsatt bilproblemer. Bilen vi hadde igår var heller ikke feilfri. Heldigvis gikk det bra på vår tur igår, men vertskapet ville reparere den før vår neste natt. Dermed ble det forsinkelser idag også. Vi var på plass klokken 19:40, lang tid etter mørkets frambrudd. Dermed var det bare bruk av kamera idag også. Også denne kveld fikk vi noen observasjoner. Allikevel ga vi oss tidlig, klokken var 0:30 når vi reiste hjemover.

Oss tre Onsdag den 4. oktober lastet vi inn alle instrumentene i bilen. Denne dagen skulle vi bruke instrumentene for første gang. Allerede klokken 13:30 var vi på vei til nattens arbeid. Nå var bilen blitt mye tyngre, og det merket både vi og "veien". Vi satte oss skikkelig fast der hvor veien bestod av kun støvsand. Alt utstyr måtte lastes ut for at vi skulle komme oss løs. Vi lot det stå igjen inntil vi hadde funnet den nye plassen, som ville egne seg for plassering av instrumenter. Klokken var allerede blitt 18:30 før det ene instrumentet (spektrumanalysatoren med antennen) var på plass. Den leide generatoren ble startet og vi var klar. Etter 6 timer stoppet generatoren. Bensintanken var tom. Vi hadde blitt fortalt at generatoren ville gå i 12 timer på en tank, men det stemte ikke. Denne kvelden gjorde vi også noen observasjoner, men instrumentet registrerte ikke noe spesiellt. Foruten observasjonene av "lysfenomenet", hadde vi en spesiell og sterk følelse som varte ca en times tid, fra 1:00 til 2:00. Det kom plutselig en slags trykkende stemning, akkurat som om noe var tilstede. Vi tenkte først på at det kunne være noe dyr i nærheten, og at våre indre sanser sa ifra. Vi lyttet og så oss rundt omkring. Allikevel følte vi ikke at det var årsaken. Det hele forsvant ganske fort etter ca en time. Vi fant ikke ut hva "dette" var. Hvis ikke flere av oss hadde merket det samtidig, ville jeg nok bare glemt hendelsen. - Vi observerte fram til 3:00. Denne morgenen skulle vi rekke å komme til sengs før fuglene våknet. Klokke var blitt 4:30 når sengen ble inntatt.

Torsdag den 5. oktober kjørte vi rundt for å finne en "god" observasjonsplass. Denne kvelden ende vi opp nede på ""salt- flat" området, like ved elva. Selv om elva var full av krokodiller, var vi utenfor sikkerhetsgrensen på 100m. Ellers så vi (store) edderkopper. I løpet av natta ble vi nesten løpt ned av vill-hester. De oppdaget oss heldigvis tidsnok til å snu. Vi startet overvåkningen klokken 18:00 og holdt på helt til 5:00. Da var det lyst nok til at vi kunne finne fram i det veiløse området.

Fredag den 6. oktober reiste vi til en liten aborginer-landsby. Aborginerne som vi besøkte, hadde sin landsby et par timers kjøretur fra vår vanlige observasjonsplass. Veien dit var meget dårlig og noen steder bestod den av store stener. I landsbyen bodde det bare mannfolk og noen barn. Kvinnene bodde fortsatt i utkanten av nærmeste by, ca 20 mil derifra. De ville ikke flytte ut enda, fordi det var dårlige vaskeforhold der. Det var meget tungvint å få tak i vann, så derfor ble det ikke så mye vasking. Landsbyen var under oppbygging. Penger til det og til mat fikk de fra staten. De "hvite" ønsker nå å rette opp i det de har ødelagt for aborginerne. Det gjør de ved å gi dem tilbake landområder og ved å gi dem penger til å bygge opp sine egne samfunn der ute. Det som er synd er at de samfundene blir ganske like de samfunn som den vestlige verden har, og som er helt forskjellig fra hva aborginerne hadde tidligere. Tidligere levde de av det naturen gav dem. Nå kommer det en flysending med mat og nødvendig materiell en gang i uka. Hva vil skje hvis dette stopper? Da vil sannsynligvis aborginernes samfunn fort ble meget skadelidende. Dette er et samfunnsoppbygging som ikke vil kunne vare i evigheten. Hva vil f.eks. skje når den Australske stat finner ut at de ikke vil gi aborginerne mer penger? Vil de aborginske samfunn ha klart å lage sitt eget økonomiske system, slik at de vil klare seg selv? De fleste aborginerne har jo aldri klart å innordne seg det vestlig samfunnsystemet, slik som de nå selv forsøker å bygge opp. Er det da lurt at de bygger opp slike samfunn? - Det er mange slike spørsmål som svirrer rundt nede i Australia i forbindelse med den nye politikken som føres mot aborginerne. Tiden vil vise.

Aborginere Aborginerne var veldig åpne mot det vi kaller "det overnaturlige". De fortalte oss om et "vesen" som vi måtte passe oss for. Beskrivelsen minnet mest om det vi ville kalle "nisser og troll". Aborginerne var meget alvorlig når de snakket om "dette", derfor var det ingen grunn for oss til å avfeie dette. Det var tydelig at de hadde hatt sterke opplevelser og kjente meget vel til dette vesenet. De fortalte at "den" holdt et øye med oss og kunne ta oss. Spesiellt gjald det fremmede. Det hadde også hent at dette vesenet hadde tatt dem. Vi spurte hvordan dette "vesenet" tok dem. De sa at de ble helt fastlåst og kunne ikke røre seg. De mente da at det var vesenet som da tok rundt dem og holdt den fast. Det kunne vare fra fem til ti minutter. Ellers fortalte de om et annet "vesen" som også kunne ta dem. En gang hadde landsbyens største person blitt tatt mens han lå i senga og blitt kastet inn i veggen. Senga stod lagt ifra veggen.

Erling ved instrumentene Lørdag den 7. oktober var den andre dagen med instrumentering. Nå brukte vi både magnetometeret og spektrumanalysatoren. Alt var satt opp og i drift fra klokken 18:30. Nå hadde vi fått lånt oss et telt som instrumentene kunne stå inni. Da var de noe beskyttet, og vi slapp da å demontere alt når vi reiste tilbake til ranchen på morgenkvisten. I løpet av kvelden så vi en busk-brann som startet, og ble ganske stor. Denne brannen varte i mange dager. Slike branner var ganske vanlig i disse trakter. Vi så mange spor etter slike branner nå vi kjørte rundt omkring. Denne kvelden holdt vi på til klokken 3:00.

Lysfenomen Søndag den 8.oktober var vi på plass ved målestasjonen allerede klokken 14:50. Nå skulle jeg bruke dagslyset til å få testet ut instrumentene ordentlig. Tiden ble bl.a. brukt til å ta en fullstendig kartlegging av alle elektromagnetiske signalkilder. (Detaljer kommer i den tekniske rapporten). Denne kvelden var det flere observasjoner og magnetometeret gjorde noen meget sterke utslag i nær tilknytning til observasjonene. En meget aktiv og spennende kveld. Flere bilder ble tatt av lysfenomenet. Et av bildene ser dere her. Vi observerte fram mot klokken 5:00 om morgenen.

Mandag den 9. oktober var vi på plass klokken 17:30. Denne kvelden var det lyn i det fjerne. Rundt midnatt snudde plutselig vinden retning og ble sterkere. Mørke skyer kom fort tilstede og det så ut til å kunne bli monsunregn. Vi reiste fra stedet allerede 00:30. Vi hadde ikke lyst til å bli sittende fast i gjørme. Det som vi kallte vei, var dårlig nok fra før.

Tirsdag den 10. oktober besøkte vi nærmeste by, ca. 12 mil fra der vi bor. Der traff vi også noen aborginere. Mange av dem er plaget(?) av alkohol. Synd å se. Hele dagen gikk med til denne turen, slik at det kun ble en kort tid på observasjonsplassen. Denne gangen uten bruk av instrumentene. De var fortsatt inne i teltet. Vi var der fra 22:30 til 00:30.

Onsdag den 11. oktober brukte vi til å pakke. Vi reiste ut til stasjonen og pakket. Instrumentene ble lagt tilbake i sine kasser og fraktet tilbake til "ranchen". Teltet ble tatt ned. Under teltduken var det mange kjempebiller. Kvelden ble ellers brukt til å se på krokodiller nede ved elva. Vi så bare øynene deres i vannskorpa.

Kunst torsdag den 12. skulle vi reise hjem. På vei til flyplassen stoppet vi og så på rock paintings. Aborginernes kunstverk på fjell, som er mange hundre (?!) år gamle. Etter en del diskusjon på flyplassen, i forbindelse med de altfor stor kassene, kom vi oss avgårde rundt klokken 13:00. Det var godt å lande på Fornebu på lørdagen, og se at kassene fortsatt var med.

Målingene.

De mest interessange målingene var det som ble registret på magnetometeret. Analysen av disse er fortsatt ikke ferdig. Det viste seg at vi fikk magnetiske pulsasjoner som var ca 1000 ganger sterkere enn det som er vanlig. Vi forsøker nå å få tak i målinger fra nærliggende stasjoner i Australia, for å se om dette kun skjer lokalt. Det går rykter om at de er blitt registrert "magnetiske unormalheter" også i Alice Spring i Australia. De har foreløbig trodd at det er noe feil. Resultatene av dette vil bli skrevet om i den tekniske rapporten.

Jeg vil benytte anledningen til å takke Universitetet i Bergen. Personene på det fysiske instituttet er meget hjelpsomme. Magnetometeret fikk jeg låne av dem. Ellers må jeg takke firmaet: Instrutek i Larvik. Av dem fikk jeg også låne instrumenter.


Copyright ©2000 Project Hessdalen. Ansvarlig webmaster : Erling Strand.
Alle henvendelser om denne tjenesten rettes til Webmaster
Sist oppdatert 07 May 2002 15:53:45.

eng-flagg